Erstatningsrett (BRV220)

Gjennom erstatning kan en skade gjenopprettes økonomisk. Erstatningsretten handler om grunnvilkårene for erstatning, hvilke hensyn som begrunner at det økonomiske tapet flyttes fra den skadelidte til skadevolderen samt normene om hvordan erstatningen utmåles. Grunnvilkårene for erstatning - skade, ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng - står helt sentralt i faget.

For det første må det foreligge en erstatningsrettslig relevant skade. Skaden må ha rammet en interesse som nyter erstatningsrettslig vern. Ulike skadetyper kan forekomme. Som integritetskrenkelser regnes person- og tingskade. Dersom integritetskrenkelsen også leder til et formuestap hos en annen part enn den som har blitt utsatt for person- eller tingskaden, er formuestapet et tredjepartstap. I tillegg kan rene formuestap - uten at det er tale om en person- eller tingskade - forekomme. Det rettslige rommet for erstatning for tredjepartstap og rene formuestap behandles også i faget. Skadebegrepet er et økonomisk begrep. Som utgangspunkt må skaden ha ledet til eller i seg selv være et økonomisk tap. Det finnes likevel enkelte særskilte rettsgrunnlag som hjemler erstatning for ikke-økonomiske skade. Reglene om ménerstatning er et eksempel. Oppreisning for skade av ikke-økonomisk art er et annet eksempel. I faget behandles skadebegrepet, og rammene rundt det erstatningsrettslige vernet trekkes. Forholdet mellom skadevilkåret og de øvrige vilkårene for erstatning vil også bli behandlet.

For det annet må det foreligge et ansvarsgrunnlag. Erstatningsretten kjenner flere ansvarsgrunnlag. Det ulovfestede skyldansvaret (det alminnelige culpaansvaret), arbeidsgiveransvaret og det ulovfestede objektive ansvaret er sentrale ansvarsgrunnlag i faget. Mens det ulovfestede culpaansvaret er et skyldansvar, er det ulovfestede objektive ansvaret uavhengig av skyld. Etter arbeidsgiveransvaret, som er lovregulert i skadeserstatningsloven § 2-1, hefter en arbeidsgiver uavhengig av egen skyld for skade som har blitt voldt uaktsomt eller forsettlig under arbeidstakers utføring av arbeid for arbeidsgiveren.

For det tredje må det foreligge en faktisk årsakssammenheng mellom det ansvarsbetingende forholdet og skaden. Utgangspunktet etter høyesterettspraksis er betingelseslæren, men fra læren gjøres det unntak i enkelte særlige typetilfeller. Etter betingelseslæren må den faktoren som det er aktuelt å knytte ansvar til, ha vært en nødvendig betingelse for skadens inntreden. Betingelseslæren gjelder også for samvirkende årsaker. Selv om det foreligger en faktisk årsakssammenheng mellom det ansvarsbetingende forholdet og skaden, kan det i noen tilfeller være aktuelt å avgrense ansvaret rettslig. Etter høyesterettspraksis knyttes ikke ansvar til en faktor som har vært uvesentlig i årsaksbildet (uvesentlighetslæren), og det kan avgrenses mot fjerne, avledede og upåregnelige skadefølger (adekvanslæren). Ulike avgrensningslærer finnes.

Normene om erstatningsutmåling behandles også i faget. Sentrale bestemmelser om erstatning ved personskade finnes i lov av 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning («skadeserstatningsloven») kapittel 3, og enkelte bestemmelser om erstatning for tingskade og annen formuesskade finnes i skadeserstatningsloven kapittel 4. Kapittel 5 i skadeserstatningsloven inneholder enkelte alminnelige bestemmelser. Dersom den skadelidte har medvirket til skaden, kan erstatningen avkortes etter skadeserstatningsloven § 5-1. Etter skadeserstatningsloven § 5-2 kan erstatningsansvaret lempes. Enkelte tema forbundet med erstatningskravet - herunder reglene om solidaransvar, regress og kravets foreldelse - berøres også i faget. 

Fokus i faget er vendt mot erstatning utenfor kontrakt. Skadeserstatningsloven er sentral. Enkelte andre lover vil også bli berørt. Store deler av erstatningsretten er ulovfestet og høyesterettspraksis er en viktig rettskilde. Hensynene som de erstatningsrettslige reglene hviler på utgjør også en viktig del av faget.

Etter at studentene har fullført emnet, forventes det at de skal ha tilegnet seg følgende kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse:

Kunnskap

• Gode kunnskaper om sentrale erstatningsrettslige begrep
• God kunnskap om skadebegrepet
• God kunnskap om ansvarsgrunnlag. Det kreves særlig inngående kunnskap om personlig skyldansvar, arbeidsgiveransvar og ulovfestet objektivt ansvar
• Gode kunnskaper om årsakssammenheng (faktisk årsakssammenheng og rettslig avgrensning i årsakssammenheng)
• Gode kunnskaper om skadelidtes forhold ( herunder skadelidtes medvirkning)
• Praktisk anvendbar kunnskap om utmåling
• Praktisk anvendbar kunnskap om lemping
• Praktisk anvendbar kunnskap om solidaransvar og regress
• Praktisk anvendbar kunnskap om forholdet mellom erstatning og dekning ved trygd og forsikring
• Praktisk anvendbar kunnskap om erstatningskravets forfall og foreldelse
• Kunnskap om den europeiske innvirkning på norsk erstatningsrett

Ferdigheter

Studenten skal

• Kunne gjøre rede for viktige erstatningsrettslige begreper og anvende erstatningsrettslige prinsipper og regler på juridisk forsvarlig måte.
• Kunne vise gjennom praktisk juridisk problemløsning at han/hun har tilegnet seg grunnleggende materielle kunnskaper i erstatningsrett.
• Kunne anvende anerkjent juridisk metode til å analysere praktisk aktuelle erstatningsrettslige problemstillinger, herunder drøfte, argumentere og selvstendig ta standpunkt til problemløsningen.
• Kunne drøfte erstatningsrettslige spørsmål i et rettspolitisk perspektiv, samt relatere norsk erstatningsrett til erstatningsretten på europeisk nivå.
• Kunne formulere erstatningsrettslige argumenter og slutninger så vel muntlig som skriftlig.

Generell kompetanse

Studenten skal

• Kunne formidle forståelsen som er tilegnet på en selvstendig, balansert og nyansert måte, både muntlig og i en strukturert skriftlig fremstilling.
• Kunne identifisere, analysere, drøfte og ta stilling til praktiske og teoretiske rettsspørsmål med grunnlag i anerkjent rettslig metode.
• Kunne tenke rettspolitisk.
• Kunne samarbeide med andre som en deltaker som bidrar aktivt til akademisk drøftelse og diskusjon av sentrale problemstillinger innen emnet.

Fagperson(er)

Studieprogramleder:

Emneansvarlig:

Hovedlitteratur:

Viggo Hagstrøm & Are Stenvik, Erstatningsrett, Oslo 2015

Hele boken - med unntak for punktene 6.5 (ansvar for offentlig myndighetsutøvelse), 7.2 (produktansvar), 7.3 (legemiddelansvar), 7.4 (ansvar for pasientskader), 7.5 (ansvar for yrkesskader), 10.4.3 (erstatning i selskapsforhold) og 13.5 (rettsforfølgning av erstatningskrav) - er hovedlitteratur.  

Tilleggslitteratur:

Nils Nygaard, Skade og ansvar 6. utgave 2007

Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 6. utgave 2009

Morten Kjelland, Erstatningsrett - en lærebok, Oslo 2016

Det tas forbehold om enkelte justeringer i litteratur/pensum. Eventuelle justeringer publiseres på Canvas senest innen semesterstart.